Helse
Dachsen regnes for å være en sunn hunderase. Men, vi har med levende vesener å gjøre og de vil derfor være bærer av en sum av arvelige anlegg. Vi kan derfor ikke garantere at hunden ikke senere i livet kan utvikle lidelser enten dette måtte være arvelig betinget og/eller skyldes miljøpåvirkning. Så selv om dachsen går for å være en sunn rase, vil det være ting vi bør være oppmerksomme på.
Patellaluksasjon
Patella, dvs kneskålen, skal normalt ligge i patellafuren på fremsiden av lårbeindet, på høyde med kneleddet hvor den holdes på plass av furens kanter, leddbånd og muskler. Kneskålen skal ikke kunne skyves ut av patellafuren.
Med patellaluksasjon, menes at patellaen ikke lenger ligger stabilt på plass. Den glipper mer eller mindre ut av stilling. (Den lukserer). Dette kan skje på innsiden av kneleddet (medialt), eller på utsiden av kneet (lateralt).
Patellaluksasjon brukes også der hvor patella ligger normalt på plass, men lett kan forskyves til siden.
Det vanligste er at patella (kneskålen) lukserer medialt hos små raser og lateralt hos store raser, men det finnes selvsagt unntak fra denne regelen.
Patellaluksasjon er et resultat av feil utvikling av hele bakbeinet, og en vil vanligvis oppdage lidelsen i ung alder.
Patellaluksasjon deles inn i 4 grader, alt etter hvor store anatomiske avvik som foreligger.
Medial patella luksasjon
Dette er den vanligste formen på små raser.
- Grad 1
Patella ligger på plass, men lar seg luksere på utstrekt ben, og glipper tilbake på plass med en gang. Mange av hundene som har grad 1, forblir symtomfrie.Det er her snakk om små avvik fra normal utvikling av bakbenet. Grad 1 er det vanligvis ikke nødvendig å gjlre noe med så fremt hunden ikke er plaget av halting.
- Grad 2
Patella ligger vanligvis normalt, men lukserer lett og glipper ikke tilbake på plass. Den forblir luksert til den legges tilbake på plass manuelt eller at leddet strekkes. Grad 2 kan opereres.
- Grad 3
Patella er permanent luksert. Den kan legges tilbake på plass på strukket ben, men lukserer igjen ved bøyning. Grad 3 kan opereres.
- Grad 4
Patella er permanent luksert og lar seg ikke legge på plass. Hunden vil være sterkt invalidisert og ha unormale bakbeinsbevegelser, eller ikke klare å stå på beinet. Ved grad 4 anbefales vanligvis avliving.
Lateral patellaluksasjon
Lateral luksasjon rammer først og fremst store raser, men kan også ramme små raser. Lateral luksasjon graderes på samme måte som medial luksasjon. Når det gjelder små hunder så oppstår dette gjerne ved 5-8 års alder (noen ganger før). Vanligvis er ikke dette som følge av anatomiske avvik, men som følge av en svekkelse av bløtvev, muskulatur og muskelhinner. Dette vil da kunne føre til luksasjon av patella.
En regner patellaluksasjon som en arvelig lidelse. Arvens betydning for denne lidelsen er ennå ikke helt kjent.
Det er meget viktig at en undersøker hunden med henblikk på patellaluksasjon, tidligst ved 1-års alder. Det kan være en ide å undersøke hunden igjen ved godt voksen alder. Du bør be om en attest på kneledd-undersøkelsen, da denne dokumenterer patella-status på din hund.
DNA-test PRA Cord 1
Kilde: NKK
Informasjon om
Cord1-PRA
("cone-rod degeneration1-progressive retinal atrophy")
hos dvergdachshund langhår og korthår
PRA (progressiv retinal atrofi)
er betegnelsen på en gruppe sykdommer som angriper synscellene i øynenes netthinner. I utgangspunktet er netthinnen normalt utviklet og hunden har normalt syn, men på et tidspunkt skjer det en gradvis ødeleggelse av synscellene.
Kliniske symptomer
Stavene er de synscellene som først ødelegges. Derfor blir hunder med PRA først nattblinde, mens synet i dagslys fremdeles er normalt i et tidlig stadium. Eieren vil merke at hunden blir mørkredd og at den kan ha problemer med å se når den går fra dagslys og inn i et dårlig opplyst rom. Siden stavene er i størst antall i periferien av netthinnen, smalner synsfeltet inn og hundene får såkalt "tunnelsyn". Det vil si at de ikke ser ting på sidene, men kan se rett framfor seg. Gradvis vil også tappene i netthinnen ødelegges. Derved forsvinner også dagsynet og hunden blir blind.
Gjennomsnittsalderen når Cord1-diagnosen stilles er ca 5 år. Symptombildet hos dachshund er svært varierende. Noen hunder som er genetisk affiserte (har det unormale genet i dobbel dose) vil faktisk ikke bli blinde i det hele tatt, eller de vil først bli det ved svært høy alder. Imidlertid gir slike genetisk affiserte hunder sykdomsgenene videre til eventuelle avkom. DNA-testing er derfor viktig for å unngå å avle avkom som kan bli blinde.
Det finnes ingen behandling for å hindre eller forsinke utviklingen av denne sykdommen. Hundene vil i varierende grad tilpasse seg den nye situasjonen. Generelt er hunder flinke til å orientere seg og kan i mange tilfeller klare seg uten problemer i kjente omgivelser.
Begge øynene angripes samtidig og i samme grad. Sykdommen utvikles gradvis og er ikke smertefull. Det kan gå fra ett til flere år fra man merker de første symptomene på nedsatt mørkesyn til hunden er helt blind. Som følge av PRA utvikles ofte grå stær (katarakt) i linsen. Katarakt viser seg ved at refleksen fra øyet forsvinner og pupillene blir grå. Hvis kataraktutviklingen skjer raskt, kan den føre til betennelse og smerter i øynene.
Diagnose - behandling
Diagnose kan stilles ved øyeundersøkelse foretatt en godkjent øyespesialist. Det finnes pr i dag ingen effektiv behandlingsmetode for PRA. (Se for øvrig Ellen Bjerkås sin artikkel i NKKs seminarhefte Hund og Helse 2006, som kan kjøpes i NKKs nettbutikk.)
Nedarving
Cord1-PRA hos disse rasene nedarves autosomalt recessivt. Dette innebærer at for å utvikle sykdom må en hund få ett sykdomsgen fra hver av sine foreldre. Kun homozygote hunder utvikler sykdom. Hos dachshunder finnes det imidlertid minst 2 former for PRA; det finnes foreløpig bare test for den ene formen.
NKKs restriksjoner ved registrering av valper
Det er innført sentral registrering av DNA-resultater for Cord1-PRA hos de nevnte rasene i NKK. Resultater fra øyeundersøkelse foretatt av godkjent øyespesialist registreres også sentralt i NKK (også hos andre raser).
Det er foreløpig ikke innført registreringsrestriksjoner mht til kjent status hos foreldredyr. NKKs Avlsstrategi tilsier imidlertid at en bærer kun kan brukes dersom den pares med en hund som er fri for dette sykdomsgenet.
DNA-test
Celleprøve
fra munnhulen (tatt av veterinær på spesialsvaber fra AHT) sendes Genetic Services , Animal Health Trust, Lanwades Park, Kentford, Newmarket , SuffolkCB8 7UU, Great Britain
Prøven må sendes av veterinær, og følges av AHT/NKKs
Rekvisisjonsskjema som bestilles på DogWeb. Se informasjon på nkk.no – Om hund – Avl, oppdrett og helse – DNA-tester: Hvordan bestille rekvisisjonsskjema for DNA-test. Svaret på testen foreligger vanligvis 2-4 uker etter at laboratoriet har mottatt prøven. Resultatet blir registrert i NKKs register, og et sertifikat med prøveresultat blir sendt hundens eier.
|
Mulige svar på DNA-testen Diagnose |
Forklaring |
|
Fri (homozygot for det friske genet) |
Hunden bærer ikke genet for sykdommen det er testet for |
|
Bærer (heterozygot for Cord1-PRA-genet) |
Hunden bærer genet for sykdommen Cord1-PRA, men vil ikke selv utvikle sykdommen. Dersom en bærer brukes i avl, må den kun pares med en hund som er testet fri for dette genet . Da vil ca halvparten av avkommene være bærere, mens resten vil være fri for genet. Ingen av avkommene etter en slik kombinasjon vil utvikle sykdommen.En bærer må ikke pares med en annen bærer eller en hund som er syk/affisert. • Ved paring av to bærere vil ca 25% av avkommene bli syke. • Ved paring av en bærer med syk/affisert, vil ca halvparten av avkommene utvikle sykdommen |
|
Syk/affisert (homozygot for Cord1-PRA-genet) |
Hunden har fått genet for Cord1-PRA fra begge sine foreldre og er allerede syk eller vil utvikle sykdommen |
Ryggartikkel - Kennel Potefaret
RYGGPROBLEMATIKK HOS DACHSHUNDEN
Gjengitt etter tillatelse fra Signe Aarskog, Potefaret kennel,
Artikkelen er skrevet i 2008, revidert i 2010.
"
En takk til veterinær og forsker Vibeke Frøkjær Jensen og Øyvind Stigen, som har korrekturlest" henholdsvis den første og denne reviderte utgave." - Signe AarskogArtikkelens innhold:
Litt om sammenhengen mellom Dvergveksten, skiveforkalkninger og prolaps, samt om arvbarhet. Hvordan ser du at hunden har fått prolaps?
Hva kan du som Dachshund eier gjøre for å forebygge at din hund skal få problemer?
Hva kan du gjøre hvis hunden har fått prolaps?
Hva kan vi oppdrettere gjøre?
LITT OM SAMMENHENGEN MELLOM DVERGVEKSTEN, SKIVEFORKALKNINER OG PROLAPS, SAMT OM ARVBARHET
Dachs’en har en arvelig medfødt skjelettsykdom som kalles Chondrodystrofisk dvergvekst. Denne dvergveksten er årsaken til at den ser ut som den gjør, med korte ben på en normalt lang kropp. Denne dvergveksten ser ut til å disponere for en type skiveprolaps som kalles type 1-prolaps. Dachsen viser også en større risiko for denne prolapsformen enn andre Chondrodystrofiske raser. (Olav Nørgaard, 1997)
Ryggens mellomvirvelskiver består av en bløt kjerne omkranset av en struktur som blir kalt «den fibrøse ringen». Når den myke massen i skiven forkalkes, øker trykket på den fibrøse ringen rundt. Den fibrøse ringen vil ved type 1-prolaps, sprekke i øverste delen slik at masse siver inn i ryggmargskanalen som ligger over. Prolaps er da et faktum.
Øyvind Stigen skriver i Hund, avl og helse (1991) at denne prolaps formen beregnes til å opptre hos 19 % av dachshundene. Det betyr at ca 1 av 5 hunder må regne med å få et slikt, større eller mindre, prolaps i løpet av livet. En god del av disse prolapsene blir antakelig aldri oppdaget av eier.
Sammenhengen mellom degenererede/forkalkede skiver i ryggen og prolaps har vært kjent helt siden 1952-53 (Hansen og Hoerlein).
Dyrlege Olav Nørgaard gjorde en undersøkelse på midten av 90 tallet som viser en meget høy grad av heritabilitet i forhold til skiveprolaps på korthåret dachshund. ("Hunden" 1997)
Vibeke Frøkjær Jensen (2000) har gjort studier som viser at det også er en meget høy grad av arvelighet i forhold til funn av skiveforkalkninger hos Dachshund ved 2 års alder.
Sarah Beck (2006) har videre gjennomført et oppfølgende studie på hundene i Vibeke Frøkjærs prosjekt. I dette studiet bekreftes sammenhengen mellom skiveforkalkninger/ degenerering i rygg hos dachsen ved 2 års alderen og prolaps som oppstår senere i livet. Hunder med mange forkalkninger viser seg å være atskillig mer utsatt for prolaps enn hunder med få eller ingen.
Dette betyr at det er forkalkningene i ryggen vi bør fokusere på. Her vet vi at foreldre med mange skiveforkalkninger, statistisk sett, vil gi sitt avkom flere forkalkninger enn avkom etter foreldre med få eller ingen. Det betyr at vi også har en retningsviser i forhold til hva vi faktisk kan gjøre for å redusere antallet prolapser i framtiden.
Hvor utbredt er skiveforkalkninger i Dachshund populasjonen pr. i dag?
Rundt 80 % av de Danske Dachshundene har skiveforkalkinger i ryggen. Hvor mange forkalkninger den enkelte hund har er svært varierende. ( Se Dansk Gravhundeklubs liste på nett). Øyvind Stigens prosjekt kan tyde på at prosentandelen ligger noe lavere her i Norge.
HVORDAN SER DU AT HUNDEN HAR FÅTT PROLAPS?
Denne typen prolaps som er beskrevet ovenfor, rammer hunden over kort tid. Det vil si timer eller få dager. Symptomene er altså akutte. Symptomene kan variere fra lettere ryggsmerter og ustøhet til fullstendig lammelse (Øyvind Stigen).
Ved prolaps i nakkeområdet, bruker hunden å få sterke nakkesmerter, bevege seg med stiv gange, senket hode og vil helst ikke røre nakken.
Ved prolaps i overgangen bryst/lend, vil hunden som regel krumme ryggen. Den vil ikke hoppe eller springe, og den reagerer gjerne med smerte ved berøring av rygg (Ole Frykman og Susanne Åkerblom).
Ved lettere prolaps kan det hende du bare merker at hunden kvier seg for å hoppe opp i sofaen. Ved alvorligere prolaps i bryst/lend området, vil den enten bli sjanglete og ustø eller helt lam i bakparten.
HVA KAN DU SOM DACHSHUND EIER GJØRE FOR Å FOREBYGGE AT DIN HUND SKAL FÅ PROBLEMER?
Dessverre er det ikke så mye vi kan gjøre for å forebygge prolaps hos de hundene som allerede har mange forkalkede skiver. Men unngå i alle fall overvekt og sørg for jevn, sunn og riktig mosjon!
Det har vært en del snakk om dachsen bør få gå i trapper. I forhold til dette er det gjort studier som tyder på at moderat frigåing i trapper hos de fleste Dachshunder, virker forebyggende i forhold til prolaps. Men for de hundene som har sterke forkalkninger er det en risiko (Back talk, 2001). Når den bløte massen inne i skiven forkalkes øker, som skrevet overfor, trykket på den fibrøse ringen rundt. I tillegg vil ringen bli "sprøere" med årene. Dette tilsier at uvøren mosjon som gir «støt» på mellomvirvelskiven vil kunne framskynde eller forsterke en prolaps.
Hvis du ryggrøntger din hund mellom 2 og 3 1/2 års alder, så vil du vite litt mer om risikoen for din hund. Du vil da også til en viss grad, kunne ta hensyn til dette når du tilrettelegger mosjon for hunden.
Gå inn på Dachshundklubbens nettside. Der finner du liste over veterinærer og klinikker som ryggrøntger etter Stigens anvisninger. Røntger du din hund, vil du også være til hjelp for oppdrettere som arbeider mot redusert risiko for prolaps i framtiden.
HVA BØR DU GJØRE HVIS HUNDEN HAR FÅTT PROLAPS?
Du må først og fremst kontakte dyrlegen og holde hunden i ro til dyrlegen sier noe annet. Behandlingen ved skiveprolaps er medisinsk eller kirurgisk. (Øyvind Stigen)
Det blir også anbefalt strengt burleie i 14 dagers tid for å forebygge at mer masse skal sive ut og forverre tilstanden. Det kan i så fall føre til store skader på nervene som løper gjennom ryggmargen. Etter burleieperioden skal hunden trenes forsiktig opp igjen.
HVA KAN VI OPPDRETTERE GJØRE?
Vi vet nå at problemene er arvelige og at vi etter all sannsynlighet, kan begrense disse helseproblemene ved forholdsvis enkle avlstiltak.
Hva gjør vi så videre? De mest ivrige vil kanskje foreslå at vi, bare avler på de 20 % av hundene som ikke har forkalkninger i ryggen - eller en noe høyere prosentandel, som det ser ut til at vi har i Norge. De som driver med avl vet at dette ikke er noen god løsning. Da vil avlspopulasjon bli såpass begrenset at hundene blir i for nær slekt med hverandre. I slike situasjoner oppstår det lett nye store problemer. Det gjelder å "holde tunga beint i munnen".
Astrid Indrebø skriver i bl.a (Genetikk, avl og oppdrett) at en bør bruke den beste halvdelen av populasjonen i avl. I.o.m at dachsen består av mye mer enn rygg, kunne vi f.eks. konsentrere oss om den 70-75 % andelen av hundene med færrest skiveforkalkninger. Hadde vi satt i gang et landsomfattende avlsprogram hvor vi utelukker de 25-30 % med flest slike forkalkninger, så vil dette allerede etter få generasjoner, kunne gi landet en sterkere og sunnere Dachshund rase. Da ville vi ligge tett opp til danskenes tiltak i forhold til problematikken.
Jeg for min del ser ingen grunn til at vi her i Norge skal sitte på gjerdet og vente på hva vårt naboland får ut av sitt avlsprogram. Dette gjelder våre hunder! Jo før vi handler, dess tidligere vil vi kunne høste resultater. Det er min overbevisning at de aller fleste oppdretterne gjør så godt de kan på hvert sitt vis. I forhold til dette problemet, må vi dra lasset sammen hvis vi skal redusere hyppigheten av prolaps i framtida.
SÅ GJENSTÅR DA SPØRSMÅLENE:
Er vi norske dachsoppdrettere modne for å ta fatt i problemet, og røntge våre hunder som skal brukes i avl? Er vi klare for å støtte opp om avlstiltak med et felles mål for øye: - å skaffe neste generasjoner dachshunder et bedre "ryggliv"?
Til slutt et lite utdrag fra Vibeke Frøkjær Jensen's svar til et læserbrev "Gravhunden" Januar 2003):
Vi VED, at forkalkninger er et fuldstændigt sikkert tegn på, at disken er meget nedbrudt, og at der dermed er stor risiko for udvikling af diskprolaps.
Vi VED, at der kan forekomme diskprolaps, uden at hunden bliver lammet - og at mange diskusprolapser derfor bliver overset (f.eks. hvis prolapsen sidder i de aller bagerste lændehvivler).
Vi VED, at risikoen, for at hunden bliver lammet, er meget stor, hvis prolapsen sker i området mellem tiende brysthvirvel og fjerde lændehvirvel.
Vi VED, at jo flere disk, der er nedbrudt, og jo mere nedbrudt den enkelte disk er, desto større er risikoen for diskprolaps.
Vi VED at antallet af forkalkninger er arveligt..."
Kilder:
Genetik, avl og oppdrett, red. Astrid Indrebø, Norsk kennel Klub, 1999 Hund, Avl og helse, Smådyrpraktiserende veterinærers forening, Terje Fjell, Øyvind Stigen, 1991.
Diskusprolaps hos gravhunde, DKK’s medlemsblad "Hunden" nr 5/1997, Olav Nørgaard og Helle Friis Proschowsky.
Back talk, European and American studies of intervertebral disc disease, DCA Newsletter, December, 2001
Diskdegeneration och Diskbråck. Av Vet.Ole Frykman och Vet.Susanne Åkerblom, www.taxklubben.org
"Gravhunden" Januar 2003, Vibeke Frøkjær Jensen's svar til Hanne V. Frederiksen's læserbrev
"Gravhunden" 6-2006, Gitte Mølkjær Jensen, Endnu et skridt fremad. Nyt dyrlægespeciale bekræfter Vibeke Frøkjær Jensens resultater og dermed også grundlaget for Dansk Gravhundeklubs Rygprogram.
Disk-degenerasjon hos gravhund. Et klinisk. Radiologisk follow-up studie, Sarah Beck, 2006, Forlag: Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole, Institut for Mindre Husdyrs Sygdomme, Røntgen, Veterinært speciale 27 ECTS points
Hansen H. J., 1952: A pathological-anatomical study on disc degeneration in the dog.
Hoerlein B. F. 1953: intervertebral disc protrusion in the dog. I: Incidence and pathologic lesions.)
Les mer om Skiveprolaps (Diskusprolaps)
Diskusprolaps, Af dyrlæge Thomas O. Larsen
Valpefurunkulose
Valpefurunkulose
Dette er en hudsykdom som forekommer hos valper fra 3 uker til 12 måneder, som regel hos valper under 16 uker. Dachs, Golden, Pointer og Labrador er spesielt utsatt. Valpen får små hevelser, som etter hvert blir til kviselignende byller i hode- og nakkeområdet, spesielt på lepper, øyelokk og ører. Den får også øye- og ørebetennelse. Lymfeknutene på halsen kan bli svært hovne og sprekke opp og det vil tyte puss ut. De utsatte hudområdene vil bli hårløse, tørre og røde. Det kan også skje i huden rundt kjønns – og analåpningene og mellom tærne. Noen ganger har valpen feber. Sykdommen må behandles med kortison i høye doser i to uker, ellers kan sykdommen faktisk være dødelig. De såre områdene bør vaskes forsiktig. Ofte må valpen også få antibiotika.
Kilde: Dyrlegenett.no
Testikkelmangel
Se linken nedenfor. Her kan du lese mere om emnet
https://www.romerikehk.net/Testikkelmangel.htm